Nordenfra kom det nedefter elvedraget noen kalde gufs, som lot meg føle at jeg var våt og trett, og jeg bestemte meg derfor til å gå inn og hvile meg litt ved ilden i sagstuen. Jeg ropte på gutten, som ennu sto og kopte nedved bredden, og ba ham ta fiskekurven, som jeg hadde satt igjen, og følge efter over lensen, - de glatte stokkene husket, så vannet skvalpet over for hvert skritt jeg tok.
Peik hadde vondt for å være av med det, men siden det var kongen, fikk han vel ta det. Og så fikk kongen det, og reiste hjem det forteste han kunne, og han var ikke før kommet hjem, før han måtte prøve det. Han tok på å krangle og kjekle med dronningen og den eldste datteren, og de kjeklet igjen og sa ham imot; men før de visste ordet av det, dro han ut kniven og stakk dem i hjel, og de andre rømte stua, så redde ble de.
Jeg fulgte den vennlige innbydelse. Et bål blusset i en stor firkantet kasse av en kakkelovn, kastet et rødt, ustadig lys ut i værelset gjennom den vidåpne ovnsdøren der jeg trådte inn. Rommet var meget dypt, og møblert i gammel stil, med høyryggete rullsærsstoler og en av disse kanap��ene som er beregnet på fiskebensskjørter og storksnabelstilling. Veggene var prydet med oljemalerier, portretter av stive damer med pudrede koafyrer, av Oldenborgere og andre berømmelige personer i panser og plate eller røde kjoler.
Isak hadde alltid lykken med seg siden den tid. Han skjønte vel hvor det kom fra, og han glemte aldri å esle litt godt til den som holdt vintervakt, når han satte opp jekten om høsten, og hver julekveld lyste det så der skinte ut av jekten, og de hørte feler og musikk og latter og støy, og det var dans i jektevengen.
Men Askeladden ville og skulle avsted, og han tagg og ba så lenge til kongen måtte la ham reise. Nå hadde kongen ikke annet enn en gammel fillehest å la ham få, for de seks andre kongssønnene og følget deres hadde fått alle de andre hestene han hadde; men det brydde ikke Askeladden seg om; han satte seg opp på den gamle skabbete hesten, han. "Farvel, far!" sa han til kongen; "jeg skal nok komme igjen, og kanskje jeg skal ha med meg brødrene mine også," og dermed reiste han.
Nordenfra kom det nedefter elvedraget noen kalde gufs, som lot meg føle at jeg var våt og trett, og jeg bestemte meg derfor til å gå inn og hvile meg litt ved ilden i sagstuen. Jeg ropte på gutten, som ennu sto og kopte nedved bredden, og ba ham ta fiskekurven, som jeg hadde satt igjen, og følge efter over lensen, - de glatte stokkene husket, så vannet skvalpet over for hvert skritt jeg tok.
Peik hadde vondt for å være av med det, men siden det var kongen, fikk han vel ta det. Og så fikk kongen det, og reiste hjem det forteste han kunne, og han var ikke før kommet hjem, før han måtte prøve det. Han tok på å krangle og kjekle med dronningen og den eldste datteren, og de kjeklet igjen og sa ham imot; men før de visste ordet av det, dro han ut kniven og stakk dem i hjel, og de andre rømte stua, så redde ble de.
Jeg fulgte den vennlige innbydelse. Et bål blusset i en stor firkantet kasse av en kakkelovn, kastet et rødt, ustadig lys ut i værelset gjennom den vidåpne ovnsdøren der jeg trådte inn. Rommet var meget dypt, og møblert i gammel stil, med høyryggete rullsærsstoler og en av disse kanap��ene som er beregnet på fiskebensskjørter og storksnabelstilling. Veggene var prydet med oljemalerier, portretter av stive damer med pudrede koafyrer, av Oldenborgere og andre berømmelige personer i panser og plate eller røde kjoler.
Isak hadde alltid lykken med seg siden den tid. Han skjønte vel hvor det kom fra, og han glemte aldri å esle litt godt til den som holdt vintervakt, når han satte opp jekten om høsten, og hver julekveld lyste det så der skinte ut av jekten, og de hørte feler og musikk og latter og støy, og det var dans i jektevengen.
Men Askeladden ville og skulle avsted, og han tagg og ba så lenge til kongen måtte la ham reise. Nå hadde kongen ikke annet enn en gammel fillehest å la ham få, for de seks andre kongssønnene og følget deres hadde fått alle de andre hestene han hadde; men det brydde ikke Askeladden seg om; han satte seg opp på den gamle skabbete hesten, han. "Farvel, far!" sa han til kongen; "jeg skal nok komme igjen, og kanskje jeg skal ha med meg brødrene mine også," og dermed reiste han.
